Gamle Evensens juleglede

Det var julaften formiddag. Gamle Evensen satt og ventet. Han hadde sant og si ventet lenge allerede, enda han visste godt at de aldri kom før klokka tolv. Likevel kunne han ikke la være å tusle bort til vinduet av og til og kikke spent og litt utålmodig ut, og det hadde han holdt på med siden før ti.

Gamle Evensen gledet seg som en liten unge. I stua sto alt klart, bordet var dekket med juleduk og julelys, en stor mugge med saft sto klar, og Evensen hadde egenhendig vært på butikken og kjøpt smultringer. Fem tallerkener med nisser på, og fire glass og en kaffekopp sto klare. Det var bare gjestene som foreløpig manglet.

Evensen kikket på klokka igjen. Nå var den straks tolv, og han reise seg for å ta enda en tur bort til vinduet, men stoppet halvveis og ble stående å lytte med et smil om munnen. Der utenfra hørtes kjente lyder av noen som trampet av seg snøen på trappa - en av dem sparket litt i veggen, hørte han - og stemmer som skrålte juleglade og fulle av liv, slik bare unger kunne skråle. Så - tre bank på døra, langt ifra forsiktige, og inn tumlet de alle fire, røde i kinnene av vinterkulde og forventning, med toppluene på snei og votter fulle av snø etter snøballkasting underveis.

Vesla var først. Hun var forresten ikke så lita lenger, sju år var hun blitt, og hadde vært skolejente i halvannet år allerede. Den første gangen gamle Evensen hadde truffet brødrene hennes var hun bare noen timer gammel, da de sto på døra hans og skulle selge lodd for å finansiere julegave til den nye søsteren sin, som hadde kommet litt tidlig på dem alle sammen. Evensen hadde kjøpt alle loddene og gitt avkall på "premin" - som de for den saks skyld ikke hadde fått skaffet enda - og sørget for at Vesla fikk julegave fra brødrene sine den første jula hun levde. Etter det hadde han fått besøk av guttene hvert år på julaften formiddag, og da Vesla ble stor nok, var hun også med. Hvert år serverte Evensen saft og smultringer, og de hadde en hyggelig juleprat rundt bordet.

Nå slengte de seg ned. De fant fort sine faste plasser, Evensen ved den ene kortenden, den eldste av guttene ved den andre, Vesla så tett opp til Evensen som hun kunne komme på den ene langsiden, og de to andre på den andre langsiden. Saft og smultringer gikk ned på høykant, mens de skravlet i munnen på hverandre for å oppdatere Evensen på alt som hadde skjedd siden sist.

Plutselig ble Vesla stille, og så alvorlig på gamle Evensen.
- Hvorfor har ikke du noen dame, Evensen? spurte hun, med bekymring i blikket.
Evensen ble litt perpleks.
- Noen dame - nei, si det ... sa han tankefullt. - Jeg hadde jo en kone en gang, men hun ble syk og døde. Det er faktisk 17 år siden, når jeg tenker etter.
- 17 år! ropte Vesla. - Det er jo kjempelenge siden! Er det ikke leit å være helt alene, da?
Brødrene nikket voldsomt, jo, det måtte det være, mente de. Selv var de jo en hel gjeng, og det å være alene, kunne de aldri tenke seg å være. Iallfall ikke mer en toppen en time av gangen.
- Men hva gjør du når vi går da, i dag som det er julaften og allting? spurte den mellomste.
- Jeg rydder vekk og vasker opp dette her, sa Evensen og pekte på det som sto på bordet. - Også setter jeg meg og hviler litt, før jeg rusler en tur ut og ser etter at småfuglene har nok mat på fuglebrettet. Senere spiser jeg julemat, dere vet at det får jeg jo på døra, jeg som er så gammel. Også ser jeg litt på TV etter det. Ja, og så sovner jeg som regel i stolen. Det er jo litt stille, men jeg er jo vant til det.
- Du burde få deg dame du, Evensen, sa den største, og smilet hans tydet på at dette var noen han selv hadde nært kjennskap til. - Det ville nok blitt mye hyggeligere da!
- Joda, nikket Evensen tankefullt. Det kunne nok hende, det. Han hadde sant og si tenkt tanken selv også, fra tid til annen, men det var liksom aldri blitt til at han gjorde noe med det.

Så var juleseskapet slutt, ungene trakk på seg jakker, støvler, luer og votter igjen, og Evensen fikk en lang juleklem fra hver av dem, før de tumlet ut i vinterkulda igjen, glade og forventningsfulle - for nå nærmet kvelden seg, og de hadde sett at det lå et lite hav av pakker under juletreet, og enda hadde Evensen stukket til dem hver sin lille pakke idet de dro. Huiende og leende løp de bortover veien, og Evensen sto og så etter dem, og kjente at det brått ble veldig stille.

Evensen sto lenge på trappa med snøfnugg dalende ned i det grå skjegget, og kjente at han var ensom.

Han ble stående så lenge at han begynte å fryse, men da han gikk inn igjen, hadde gamle Evensen bestemt seg. Vesla og brødrene hennes hadde sagt klart og tydelig det han selv hadde tenkt i mange år, og nå fikk han jammen se og gjøre noe med det.

I morgen den dag skulle han tusle de 200 meterne nedover veien, bort til det vesle, røde huset der enkefru Andersen bodde. Han hadde hatt et godt øye til henne lenge, og så vidt han kunne skjønne, så likte hun ham også.

Det er jammen verdt et forsøk, tenkte han. Og kanskje - kanskje har jeg noen å feire jul sammen med neste år!

Og gamle Evensen kjente julegleden risle gjennom seg.